Vi fortsetter å sette lys på BLNO og skrive saker om både herrene og kvinnene i ligaen. Vi har tidligere hatt en Power Ranking, samt kåret de ti beste mannlige spillerne og elleve beste kvinnelige spillerne så langt denne sesongen. Vi har også tatt en prat med alle importspillerne og fått en innblikk i deres tidligere karriere.
I denne saken tar vi en titt på alle de norske BLNO-spillerne, både kvinner og herrer, som har gått på skole i USA tidligere (enten High School, College eller andre varianter), og som nå spiller i BLNO. Vi har spurt de følgende:
- Hvor gikk du, hvor lenge, hva slags nivå?
- Hva sitter du igjen med, fortelle litt om opplevelsene dine
- Noe du angrer på?
- Beste motspiller(e), gjerne flere her, og evt. medspillere
- Tips til yngre spillere som vil til USA
PS! Liker du arbeidet du gjør, setter vi stor pris på et bidrag til 90280763, som går til domene og vedlikehold av siden! Det betyr mye for oss, selv om ikke bidragene er vanvittig store😊👌
Maren Hoff Austgulen – Ulriken Eagles
Jeg gikk på University of Idaho (NCAA div. 1) i 4 år, men måtte sitte ute første året pga. NCAA-regler. College-opplevelsen ga helt klar mersmak, og det var kult å oppleve alle ressursene basketball har der borte. Alt fra ubegrensede mengder treningsutstyr, trenere som alltid var tilgjengelig for ekstra trening/film, privatfly og gale fans. Samtidig var det tøft sportslig, og man måtte virkelig jobbe for hvert minutt på banen. Laget var bra, og mitt andre og tredje år vant vi conference og gikk til NCAA-sluttspillet. Det var opplevelser jeg aldri glemmer, selv om vi var sjanseløse mot Uconn og Louisville.
Jeg har spilt mot mange gode spillere, men de beste er nok Breanna Stewart (Seattle Storm, en av de beste WNBA-spillerne i ligaen) og Kelsey Plum (1st pick i 2017-draften, WNBA All-Rookie Team). Men kan jo også nevne Moriah Jefferson (2nd pick i 2017-draften), Kaleena Mosqueda-Lewis (3rd pick i 2015-draften, WNBA-champ 2018), Morgan Tuck (3rd pick i 2016-draften), Shoni Schimmel (8th pick i 2014-draften), Brittany Boyd (9th pick i 2015-draften) og Sydney Wiese (11th pick i 2015-draften). Sikkert mange andre som jeg ikke kommer på i farten også.
Mitt beste tips til yngre spillere som vil til USA er å jobbe hardt! Tren mye, og bli så god som mulig. Gode resultater i BLNO og med juniorlandslag hjelper også, og kanskje spille AAU en sommer? Lykke til!
Øivind Lundestad – Centrum Tigers
Jeg spilte for Point Loma Nazarene University (2012-2015), NCAA D2 PacWest Conference. Spilte ett år ved Ohlone College (2011–2012) før det. Ser tilbake på mange positive opplevelser og sportslige utfordringer som har gitt mye for min personlige utvikling. Det er spennende å være i et miljø hvor man har både tid og mulighet for å dyrke idretten sin, men dessverre var jeg noe skadeforfulgt med en brukken hånd og hjernerystelse. Dette resulterte i at jeg satt ute i to sesonger.
På tross av dette så trivdes jeg stort på PLNU og i San Diego. Beste og mest kjente motspillere i dagens målestokk er nok Delon Wright (Toronto Raptors), Doug McDermott (Indiana Pacers), Yogi Ferrell (Sacramento Kings) og Tornike Shengaila (Baskonia) for å nevne noen.
Råd for den yngre generasjonen: Du er din egen lykkes smed. Lykke til!
Tori Solberg Halvorsen – Ullern
Jeg ble kontaktet av en coach for et community college (som er skoler man kun går i to år) i Kansas som hadde hatt Therese Häger på laget året før, som spilte i en god conference og var en fin arena for å bli sett av coacher på 4-årige skoler. De fleste som spiller på community college ønsker å bli rekruttert videre til NCAA eller NAIA, og det er mange coacher fra NCAA og NAIA på turneringer og kamper for å rekruttere spillere til sine lag til neste sesong. For meg var det en super måte å komme meg til USA på, siden jeg ikke hadde lagt ned en innsats for å bli rekruttert fra Norge. En annen ting som var positivt med å starte på community college var at jeg fikk både spilletid og ansvar fra første år, og utviklet meg mye som spiller på det.
Av jentene jeg spilte med var det ni stykker (inkludert meg selv) som fikk stipend og spilte NCAA Div I etter å ha spilt for ICC. Jeg ble rekruttert av flere DI-skoler, og endte med å signere for American University i Washington DC. De spiller i Patriot League i NCAA Div I, og møter blant annet lag fra U.S. Military Academy (Army), U. S. Naval Academy (Navy), Bucknell og Lehigh. For meg var det viktig å kunne kombinere basket på et nivå jeg mente passet meg som spiller med et miljø jeg trivdes i og en utdannelse av høy kvalitet, og jeg føler jeg fikk alt det ved AU.
Jeg hadde fire veldig fine og lærerike år i USA. Den største forskjellen fra Norge er helt klart ressursene man har tilgjengelig, og antall timer man trener samlet som lag. Både i Kansas og DC hadde vi seks dager med baskettrening eller kamp i uken, og ofte en lett økt den siste dagen også. Styrketrening og noe individuell trening kom i tillegg, avhengig av når i sesongen man var. Man hadde så å si alltid tilgang til en hall om man skulle ønske å skyte ekstra eller trene individuelt, og vi hadde også coacher som kunne komme og jobbe ekstra med deg om du ønsket det.
Med fire år så langt borte fra familie og venner så betyr menneskene man har rundt seg veldig mye. Når man trener sammen, bor sammen, spiser sammen, studerer sammen – rett og slett er sammen nesten hele døgnet – så er det viktig at man har det gøy sammen både av og på banen. Selvsagt betyr resultatene mye, og jeg er veldig fornøyd med mye lagene mine oppnådde da jeg var der, men resultatene hadde ikke betydd det samme om jeg ikke hadde trivdes med lagvenninner, trenere osv.
Tren mye og godt, ikke vær redd for å satse og sette deg høye mål! Bruk tid på fundamentales som godt fotarbeid og god skuddteknikk i tillegg til treninger med laget. Tren på det du er dårlig på og bli enda bedre på det du er best på. Kom på trening med en innstilling om å bli en bedre spiller hver dag, vær ydmyk og åpen for læring og tilbakemeldinger, men tro på deg selv og tørr å være god. Kom deg på camps og turneringer for å få vist deg frem om du kan, send ut gametape av (gode) kamper du har spilt, snakk med spillere som har vært på high school eller college før og prøv å få kontakter.
Jonathan Mæhlum – klubbløs
Jeg gikk på Herkimer New York State College i én sesong. Det ligger nord i staten New York, en ganske liten by. Gikk der for å spille basket, siden drømmen min hele karrieren har vært å spille på college i USA.
Jeg opplevde mye gøy og møtte mange fantastiske mennesker som jeg holder jevnlig kontakt med fortsatt. En av de opplevelsene som sitter igjen mest i dag må være da coach kom inn i hallen et par uker før sesongstart. Han var åpenbart misfornøyd og forbanna, han fortsatte inn i hallen og «lina» oss alle opp på baseline. Der skjelte han ut samtlige av spillerne sine «you’re too soft», «you play like my 3 year old son», «P**sy» «norwegian p**ssy» og sånn fortsatte det. Coach var en hardbanke og no-nonsense kar som vokste opp i gatene i Harlem, og var slettes ikke redd for å uttrykke sine tanker på eller av banen.
Han hadde sett at sesongen nærmet seg og syntes vi hadde for «myk» spillestil og rett og slett var for passive. Løsningen hans på dette problemet var ganske ekstremt men effektiv: Vi fikk kun vite at vi hadde en treningskamp den kommende helgen og vi satte oss på bussen uten å vite hvor vi skulle eller hvem vi skulle spille mot.
Samtlige spillere på laget slapp haken på gulvet da vi rullet opp ved inngangen til et lokalt juvenil fengsel i NY city. Vår trener hadde arrangert treningskamp mot et lag av unge innsatte og jeg må innrømme at det var en kamp som satte bremsespor i Under Armour-shortsen.
Jeg tok nok ikke skolen like seriøst som jeg burde ha gjort, det var en av grunnene til at jeg ikke valgte å dra tilbake. I tillegg havnet jeg i slåsskamp som førte til at jeg ble utestengt de siste fem kampene sist sesong.
Marcus Wynn – Tromsø Storm
Jeg gikk på Riverland i to år. Det var et 3. divisjons college. Etter det dro jeg til North Central University i Minneapolis, også det 3.div. Det jeg husker best fra Riverland er personlighetene og hvor forskjellig menneskene er, sammenlignet med Tromsø. De hadde en helt annen oppvekst enn meg. Mange av dem hadde vanskelige situasjoner før de kom til Riverland. De vokste opp som spillere og personer. Det syntes jeg var kult å se.
NCU var en superkristen skole der alle hadde gud som senter i livet. De spillerne og folkene rundt idretten hadde veldig utadvendte personligheter. Men jeg husker mest at jeg var en av de mest seriøse spillerne og jeg likte meg veldig godt. Jeg husker godt at vi måtte gå i et kapell hver skoledag. De likte å kombinere musikk med gud, det var alltids en interessant opplevelse. Tipset mitt til unge spillere er å finne en ting på banen som du kan gjøre hele tiden. Ha en spesialitet som gjør deg mer lukrativ enn nestemann. Om du ikke får spille mye første år, kan det være mulighet for deg andreåret.
Aly Hudgins – Kongsberg Miners
Jeg gikk på Rickards High School i Florida ett år (hvor vi vant state). Så gikk jeg førsteåret på college på Texas Pan America i Texas (div. 1), hvor jeg var “redshirt” (satt ute hele sesongen). Deretter fire år på East Central University (div. 2, hvor vi vant conferencen vår mine to siste år). Den beste opplevelsen min var nok å vinne state i high school (det var et fantastisk år, fylt med masse fantastiske mennesker).
Å bo i USA har vært kjempe bra og alle mine opplevelser der har gjort meg til den jeg er i dag. De beste spillerne jeg har spilt mot er nok i sommeren da jeg var i Chicago i 2013 og spilte i en “Pro Am Summer League” med mange daværende NBA-spillere (nå gitt seg), deriblant Bobby Simmons (11 år i ligaen, Most Improved i 2005 og spilte for fem klubber) og Shawn Marion (16 år i ligaen, NBA Champion i 2011, 4x All Star, spilte for fem klubber).
Et tips som jeg kan gi til de som ønsker å spille i USA er kort og enkelt, fokus på at du hver eneste dag blir bedre enn du var dagen før 
Miilah Kombat – Centrum Tigers
Jeg gikk ett år på North Idaho College, Junior College, fra 2007–2008. Det var et av de høyest rankede juniorcollegene i USA på den tiden.
Jeg sitter igjen med god opplevelse. Det var første gang jeg flyttet alene for meg selv uten familie og videre, så jeg ble litt voksen. Jeg angrer på at jeg ikke fullførte to år på junior college og to år på div. 1. College, fordi jeg hadde litt problemer med treneren min.
De beste spillerne jeg har spilt mot er Tyreke Evans (Indiana Pacers) og Michael Beasley (Los Angeles Lakers). Jeg spilte mot dem på Adidas superstar camp i 2006. (før jeg dro på junior college).
Mine tips er å trene hardt, hør på trener din selv om han irriterer deg litt, og gjør bra på skolen, alltid ha en plan B.
Magnus Midtvedt – Centrum Tigers
Etter å ha blitt kuttet fra kretslaget for 4. året på rad var skuffelsen så stor at jeg hadde fått nok. Dette førte til at jeg ikke ble innkalt blant de 50 beste 16-åringene i landet på første landslagssamling. Jeg måtte komme meg bort og bli enda bedre. Det var da jeg bestemte meg for å dra på High School i USA – så lenge jeg visste at jeg kom til en skole med et bra basketballprogram. Heldigvis kjente Baard Bergseth til en familie i Chicago, Illinois, som bodde rett ved Glenbrook North High School som var ranket top 25 i Illinois. Jeg trente knallhardt den sommeren med mål om å komme med på skolelaget – klarte jeg det så visste jeg at jeg ville bli bedre av å være med på treningene. Jeg hadde ingen intensjoner om å få spille så mye – å komme med på laget for treningens skyld var målet mitt!
Å dra på High School er en av de beste avgjørelsene jeg har gjort i livet mitt. Jeg kriget meg til en plass på laget og om jeg hadde en god treningsuke fikk jeg smake litt tid på gulvet. Det var helt fantastisk – men utrolig krevende. Amerikanerne krever mer av deg. Treningene var hver dag fra kl. 1510-1800. Fra du gikk inn i hallen fikk du en coach og en ball og streng beskjed om å sette i gang med ulike driller. Heldigvis hadde jeg trent meg godt opp kondisjonsmessig, så jeg klarte å holde trykket.
Oppturen var komplett da jeg fikk min første invitasjon til landslagssamling da jeg kom hjem. Jeg fikk beskjed om at laget (som nettopp hadde vunnet nordisk mesterskap som første norske lag noensinne) var tatt ut, men at jeg skulle få lov til å være med å trene med laget under oppkjøringen til EM. Etter første trening fikk foreldrene mine en telefon fra daværende juniorlandslagstrener Geir Bangstad om at vi måtte sette i gang papirarbeidet om å gjøre meg spilleklar til EM i Ungarn. Har vært så heldig å være en del av landslaget siden.
Det viktigste jeg sitter igjen med er ikke nødvendigvis basketballoppturen. Jeg vokste utrolig mye som menneske i løpet av året. Jeg reiste over som en relativt beskjeden og forsiktig 17-åring – og lærte mye av amerikanernes unike «åpne» utadvendte holdning til nye bekjentskap og bestemte meg selv for å bli flinkere til å sosialisere meg med nye mennesker og tørre å gå mer utenfor komfortsonen. Vi nordmenn har mye å lære av amerikanerne på dette området. I USA ble jeg han populære utvekslingsstudenten fra Norge som alle ville henge med – jeg er usikker om en utvekslingsstudent som kommer til Norge opplever det samme her …
Jeg angrer ikke på noe. Det skal sies at vertsfamilien min i Chicago så hvor store drømmer jeg hadde, og prøvde så godt de kunne å ordne papirene slik at jeg kunne bli værende et år til på High School for å så dra direkte over på college. Vi så også på muligheten om å dra på Prep School. Det gikk dessverre ikke, men om jeg fikk sjansen på nytt hadde jeg gjort akkurat de samme valgene som jeg gjorde da.
Laget jeg spilte for, Glenbrook North Spartans var ranket top 25 i staten Illinois og hadde vunnet state championship 2 år før min ankomst. Da spilte Duke-legenden Jon Scheyer på laget, som hadde vunnet Mr. Basketball i Illinois og fikk full-ride til Duke og som senere spilte proff i bl.annet Maccabi Tel Aviv. Nå jobber han som ass.coach for Duke. Da møtte de f.eks. Simeon foran en stappfull hall hjemme i Northbrook – så hadde jeg vært to år eldre kunne jeg kanskje ha spilt/sittet på benken når Glenbrook North Spartans spilte mot Derrick Rose …
Jeg så heldig å spille mot sønnen til Michael Jordan og hans Whitney Young. Marcus Jordan var god, men han kom fortsatt av benken. I kampen deres mot oss satt selveste Michael Jordan på tribunen – og kampen ble sendt live på Comcast Sportsnet i Illinois. Jeg var så heldig å få et par minutters spilletid og satte en trepoenger mens Michael Jordan så på. Det er fortsatt et av de beste basketballminnene jeg har!
Ellers møtte jeg flust av spillere som fikk scholarships til en rekke av div. 1 skoler og som senere har spilt/spiller proff. Jeg spilte AAU for Joy Of The Game (sammen med Marcus Jordan) og glemmer aldri når Jereme Richmond (som da var et stort NBA-prospect) ba coachen vår om en kort pause midt i treningen – for å knyte skolissene sine … Han hadde dominert helt vilt og dunket på de fleste av oss så langt på treningen – uten å ha knytt skoene.
Basketball er basketball og det går an å bli god uten å dra til USA. Bare se på Stian Mjøs og Anders Stien! Jeg var med å prøvespilte for ulike skoler mtp å dra på college – som lenge var min store drøm. Det ble aldri noe av – og jeg begynte på Norges idrettshøgskole istedenfor. Det har jeg aldri angret på. Livet har mer å by på enn basketball – og på NIH har jeg fått en utdannelse og et nettverk jeg er evig takknemlig for!
Om du får sjansen til USA, så ta den. Selv om det virker skummelt og er utenfor komfortsonen din. Ting blir så bra som det du gjør det til. Om opplegget ikke er helt som du forventet, så gjør situasjonen best mulig. Det er bedre å angre på noe du har gjort, enn noe du ikke har gjort. Om du finner ut at college eller high school ikke er noe for deg, så er det bare å dra hjem. Det er ikke å feile, det er en erfaring og viktig lærdom om at dette ikke var noe for deg. I USA trener de mer og bedre enn i Norge, men om du virkelig bretter opp ermene så kan du bli god her hjemme også. Flere av våre norske profiler som ikke har vært i USA er fortsatt spillere som holder et høyt internasjonalt nivå! Basketball er basketball – og det er gøy å spille i Norge også!
Noe av det beste med å gå på Norges idrettshøgskole var å bli kjent med utøvere som var like seriøse som meg i sin idrett. Her fra en treningsøkt jeg hadde med europamester i bryting, Felix Baldauf. Vi ble i forkant enige om å gi hverandre 1 time hver. 1 time basket og så 1 time bryting.
Ali Ouakkaha – Gimle
Therese Häger – Ullern
Her hadde tidligere Ronny Karlsen gått, og jeg fikk tilbud om å komme dit fordi idrettssjefen på skolen kjente Bård Stoller og hadde spurt om han visste om noen norske jenter som kunne tenkte seg å dra til USA. Fikk litt hjelp av Tina Moen til å svare coachen, kjappet meg og tok TOEFL-testen, og så satt jeg på et fly til Kansas bare 3 måneder senere. Etter 2 år i Independece fikk jeg tilbud om å spille på en D1-skole i Texas, Sam Houston State University. Der gikk jeg i to år (2008–2010) og fullførte bacheloren min i General Business. For det første så er det utrolig gøy å oppleve hvor stort basket er i USA. Her trener/spiller man basket seks dager i uken, pluss at man i tillegg har styrketrening og man har alltid mulighet til å dra i hallen og skyte. Man bor, spiser, reiser og trener sammen med lagvenninner, så man utvikler også gode vennskap i løpet av de 4 årene.
I tillegg er det en helt annen oppmerksomhet rundt sporten. Det er mange som følger med på collegebasket i tillegg til NBA og det er alltid mulig å se basket på tv. Folk samles for å se basket, og spesielt March Madness som er sluttspillet for collegebasket er en
veldig stor greie. Veldig gøy å oppleve!DeWanna Bonner, Auburn – spiller i dag for Phoenix Mercury i WNBA. Draftet som #5 overall i WNBA i 2009, 2x WNBA champion, 2x WNBA All-Star, All-WNBA første lag, 3x WNBA Sixth Woman of the Year.
Mine tips til yngre er å jobbe hardt på trening hver dag! Vær en god lagspiller, og prøv å bli god i alle aspekter av spillet, ikke bare til å score. Det er like viktig å være en god forsvarsspiller og kunne lese spillet godt om man vil lykkes på college. Vær en spiller som er lett å coache, som er pålitelig, tar ansvar, ønsker å bli bedre og stiller opp. Det er egenskaper alle coacher ser etter i spillerne sine!
Stian Emil Berg – Bærum
Jeg gikk ett år på Northern Illinois University som spiller i conferencen MAC (Mid American Conference). Skolen ligger ca. en time utenfor Chicago og conferencen har skoler fra Ohio, Michigan, Illinois og Indiana (Buffalo også faktisk som ligger i NY). Dette er NCAA1, men er ikke en conference som er stacked med Powerhouse skoler, men det man kaller mid-majors. Som kjent spilte jeg der sammen med Aksel Bolin som spilte på Asker i fjor.
År 2–4 spilte jeg på Nova Southeastern University som ligger i lunere strøk i Fort Lauderdale, FL. Nova er NCAA2 og spiller i SSC (Sunshine State Conference) som er betraktet å være en av de beste conferencene i D2. Spør du skolene i SSC så er det selvfølgelig den beste, men det er altså vanskelig å si sikkert + at dette endrer seg. Men den består altså av skoler kun i Florida og er et ganske attraktivt sted å spille/transferre til om du ikke er fornøyd et annet sted. På den måten kommer det en hel del ganske gode division 1 transfers dit hvert år.
På et personlig plan så gjør det noe med en å bo i et annet land i 4 år (6 år for min del) og takle en ny kultur, nye personligheter, ny hverdag osv. Du finner også ut mye om deg selv som idrettsutøver og hvor grensene dine går. Med det mener jeg at du får så mye tilgang på alt mulig på en gang at det er litt vanskelig å vite hvor du skal begynne og hva du skal prioritere. Fra å bo hjemme med mamma og pappa, med Tippeligaen på TV og ha tilgang på Rykkinnhallen i 1,5 timer, 4 ganger i uken, til å bo alene på et college campus med alle muligheter til å trene 24/7, NBA på TV døgnet rundt, fraternity-hus rundt hjørnet, Downtown Miami 20 minutter fra leiligheten, kasino, golf osv osv. Det er mye som skjer da og du er der som regel der for én ting og det er basketball, men i tillegg skal du få med deg en eller annen degree på kjøpet pluss at du må balansere «fristelser» og annet.
Når det er sagt, så vil jeg si at basketmessig …
- skjønner du litt av hva som må til for og virkelig bli bra og hvorfor de beste er best.
- Du får en forståelse av hva slags treningsmengde som skal til for å konkurrere og hevde seg med de beste og hvor din egen grense går før du blir lei og umotivert.
- Du skjønner at mennesker er født med forskjellige forutsetninger og at du må spille på dine styrker på banen og ikke nødvendigvis som alle andre
- Det er vanskelig å spille på sine egne styrker når coach/lag ikke er klar over styrkene dine og gjør alt annet enn å sette deg i gode situasjoner til og lykkes. De tenker på resultater (i hovedsak seg selv) og ikke deg.
- Du skjønner at det finnes utrolig mange «dårlige» spillere i division 1 som du ikke skjønner helt hvordan har endt opp der, samtidig som du skjønner at de som er gode, virkelig er gode.
- Du skjønner at atletisk evne og fysikk spiller en veldig stor rolle i collegebasketball men at du ofte kan kompensere med andre ting.
Det er ikke noe merkverdig jeg kan tenke på som jeg angrer masse på. Du har alltid en god dose etterpåklokskap etter en uke, en sesong eller karriere vil jeg tro, men altså ingenting som virkelig skiller seg ut. Hvis jeg skal nevne noe så er det kanskje at jeg var litt uviten/kjapp med valg av skole(r). Da jeg dro fra Norge visste jeg selv at det var mye igjen før jeg kunne briljere i division 1 for eksempel. Likevel var jeg fast innstilt på at jeg skulle spille NCAA1. Jeg så på NCAA2 som en skuffelse. Men etter å ha levd det livet og spilt mot ulike lag og spillere så skjønte jeg etter hvert at det handler mer om hvor du får størst muligheter til å spille ditt spill og være så god som du kan være. Samtidig leter man også etter et sted hvor du kan bygge videre på det du allerede er god på og tette «hullene» hvor du ikke er så god. Jeg tror altfor mange er litt blendet av å «spille i den og den conferencen» og «den og den skolen» hvor du egentlig ender opp med å bli en annen spiller enn du egentlig er god på, eller spille en helt annen rolle enn du selv vil. Det er læring i det og selvfølgelig, men ikke alltid det kuleste og beste for deg.
Eksempel: Jeg endte faktisk opp med å spille ganske mye for Northern Illinois og fikk spille masse minutter mot bra spillere. Men dette var et resultat av tilfeldigheter. Min coach hadde ikke rekruttert meg, det var den forrige coachen som ble sparket like etter at jeg hadde signert. Derfor var han ikke så veldig positivt innstilt til en nordmann på 130 cm og 17 kg. Men skader og skoleproblemer luket bort et par av dem som var foran meg og jeg fikk sjansen og heldigvis klarte jeg å prestere så jeg fortsatte å være foran i rekken.
Jeg sjekket minimalt om coach og spillesystem da jeg flyttet til Nova, men ble heller litt blendet av sted, fasiliteter og andre ting. Så da jeg endte opp med en coach med veldig gammeldags spillemåte og absolutt ikke mitt game så kunne jeg liksom ikke skylde på så mange andre enn meg selv. Dårlig research der altså …
Her vil man vel helst name-droppe så mange NBA-spillere man kan og det finnes ganske etter hvert, men ingen virkelig store navn som folk flest kjenner til. Noen av de jeg personlig mener er best spiller nå i Europa av ulike årsaker. Men fra USA-tiden så skiller disse seg ut:
DJ Cooper – Spilte for Ohio University i MAC da jeg spilte mot han. Kanskje den beste guarden jeg har spilt mot. Sinnssykt kjapp, mistet aldri ballen, skjøt like bra i 100 km/t som spot up. Året jeg spilte mot han tok han Ohio til Sweet 16 og hadde noen syke kamper i NCAA sluttspillet mot antatt mye bedre spillere. Spiller nå for Monaco i Frankrike.
Ryan Broekhoff – Spilte på Valparaíso (Johannes Dolven holdt på å spille der) og spiller nå for Dallas Mavericks. Lang SG fra Australia som ikke bommet skudd, gjorde bare smarte valg og var overall supersolid. En som du aldri tar av banen om du er coach, like god i motgang som medgang.
Kevin Capers – Spilte for Florida Southern I SSC. En av de sjukeste atletene jeg har spilt mot. Altså virkelig NBA athlete. Kunne ikke skyte, men scoret 30+ i blinde. Florida Southern vant et National Championship hans siste år der.
Robbie Hummel – Spilte på Purdue (min første kamp på Amerikansk jord). Han var super-hyped, men tilbake fra kneskade det året og ikke like bra som han hadde vært tidligere. Stor fysisk spiller med et veldig godt skudd. Endte opp med å bli draftet likevel (2. runde, pick nr. 58), men har ikke hatt noen stor NBA-karriere (totalt 98 kamper).
Chris Dowe – Spilte for Bellarmine som er en av de store powerhousene i division 2. Superbra lag som var helt umulig å spille mot. Jeg husker ikke Chris så utrolig godt fra selve matchen fordi de virkelig var et LAG, men så på gametapen i ettertid at han var ekte ballspiller. Spiller i Israel nå.
Kellen Dunham – Spilte på Butler da jeg spilte mot han. Skulle liksom være den neste Gordon Hayward og det var han da jeg spilte mot han. Litt under to meter white guy som virkelig kunne score ballen. Det var vel hans freshman year da vi spilte.
Aaron Harrison – Spilte for Lynn University i SSC (D2). Hadde en typisk NBA kropp og kunne score ballen på alle måter samtidig som han var ganske syk i forsvar. Spilte dog på et helt kaos lag og ble preget av det. Når jeg sier kaos lag så var det virkelig en gjeng med streetballers og alternative karer. Om jeg ikke husker feil så var det et par av gutta med fortid i fengsel også. Men det feteste med Aaron var at han spilte med headband. Ikke vanlig headband, men sånn Roger Federer/Rafael Nadal headband. Helt rå.
Her hjemme vil jeg tipse om å spille så mye basket som man kan. Mangelen på halltid er jo et problem. Jeg pleier å si at jo mer tid med ballen du kan få, jo bedre. Man skal ha det kult å spille litt pickup med venner osv., men hvis du først er så heldig og har en kurv og en hall så ville jeg hatt mål og mening med å komme inn i hallen også. Skaff deg noen rutiner som du kan gjøre daglig hvis du klarer og bytt på hva du gjør så du ikke går lei. I yngre alder så ville jeg også prøvd å spille opp noen aldersgrupper. Få litt bank. Du skal aldri være den fysisk overlegne over en hel sesong.
Når det gjelder å komme seg til USA så handler dette mest om å bli sett. Det er lettere sagt enn gjort fra Norge, men vi har nå etter hvert ganske mange ressurspersoner som har kontakter og kan få deg på kartet i USA. Bruk nettverket ditt. Har du mulighet, dra over til USA for å vise deg. Besøke skoler er en bra ting, men try-outs er ofte ikke helt rettferdige. Spesielt om du har en try-out kun bestående av driller for eksempel. Mange som ikke ser spesielt smarte ut i driller men som dominerer i 5 mot 5 (og vice versa). Camps er en annen mulighet, men det å velge riktig er ikke alltid så lett. 90 % av disse campene er kun ute etter å tjene penger og har ikke all verdens for seg. Prosjektet til Øivind Lundestad for noen år siden hvor Harald (Frey) og 97/98 gjengen dro over som et lag virket som et svært bra prosjekt. Spille kamper på amerikansk jord med europeisk spillestil uten å bli satt på lag med en random ball hugger/shameless gunner/egobæsj.
Når du først får tilbud eller interesse (da har du jo kommet et stykke allerede) så ville jeg tatt meg tid til å sette meg inn i de aktuelle skolene og hvordan de spiller, hva slags spillere som er der osv. Dette er kanskje det vanskeligste med hele prosessen; å faktisk vite hva du går til. Det beste var om du fant et fint sted, fine fasiliteter, bra medspillere og kunne ta med deg coachen din fra Norge så dere spilte på samme måte og du hadde samme rolle som hjemme. Det har jeg ikke hørt om at noen har fått til, men det er jo en tilnærmet slik situasjon du vil ha. Man må derfor gjøre research på om du i det hele tatt får spille (se om det er mange på din posisjon som spiller masse minutter), hva slags filosofier har coachen og hva er viktig for han? Hvordan har spillere på samme posisjon gjort det før deg? Har de lykkes i systemet hans/hennes?
Det er mange ting du kan sjekke, men man må alltid huske at besøk på college ALDRI er det samme som virkeligheten. Hvis de først er interessert i deg så vil de vise alle de bra sidene til deg og begrave de som er mindre bra. Derfor føler man seg alltid veldig spesiell på et «college-visit» men det er mest sannsynlig ikke hverdagen du møter høsten etterpå.
Chris-Ebou Ndow – Kongsberg
Nico Østbye – Kongsberg
