I denne saken har vi tatt en prat med Tronn Hansen, som på slutten av 1990-tallet og starten av 2000-tallet dro til USA for å følge basketdrømmen. Det ble ikke helt som forventet.

AltomNBA er oppe og står igjen etter å ha blitt hacket. Det kostet mye å få hjelp til å få siden ren igjen, så dersom noen ønsker at det skal bli mer norsk og amerikansk basket på vår sider, med dybdeintervjuer og ekspertsaker, setter vi stor pris på Vipps-bidrag til 90280763!
Hvis dere ønsker å sponse oss eller ha reklame på hjemmesiden – send en e-post til altomnba@gmail.com eller SMS til 90280763!

– Kan du fortelle først og fremst – hvem er Tronn Hansen? både som person og basketmessig?

– En litt atypisk (les: frittalende) sørlending på 44 år, som har forsøkt å leve ut basketdrømmen i USA og andre steder, for så å ende opp med et syn på basket, idrett og konkurranseaspektet, som både livgivende, men samtidig destruktivt. I korte trekk var jeg et produkt av mobbing, som utviklet en enorm drivkraft, og basketballen ble verktøyet for å komme meg bort fra bygda jeg vokste opp i. Basketmessig var jeg en spiller som følte jeg hadde noe å bevise konstant, og jeg fikk et nært sagt sykelig forhold til trening og kosthold. 185cm på sokkelesten, fra Søgne i Kristiansand. Per dags dato, fotograf og tildels samfunnsengasjert og engasjert i lokalpolitikken på Sørlandet.

– Når begynte du med basket, hvor spilte du og hvorfor ble det college?

– Tror det var sommeren i 1989. Jeg var egentlig for ung, men jeg var med min fetter som var tre år eldre, på sommertrening med IK Våg. Jeg satt og så på først, men ble så invitert med for å spille, fordi de hadde 9 spillere. Jeg var litt storvokst for alderen, og ingen spurte meg hvor gammel jeg var, så jeg fortsatte å gå på treningene. Så ble det naturligvis et sosialt miljø rundt det, der vi ofte møttes for å spille den sommeren. Det ble min oase på sett og vis, det motsatte av skolegården. Opprinnelig var tanken bare et såkalt post graduate year, et ekstra år med high school, for å få en erfaring med noe annet enn Norge. Etter å ha vært “big fish in a small pond” i Norge, så følte jeg prestasjonen min den sesongen (1998-99) ikke akkurat var en som gav troen på noe mer. Helt til de første rekrutteringsbrevene kom, da endret verden seg drastisk. Det var flest D2 skoler, men så var det Manhattan College og Long Island University – Brooklyn fra D1.

Det gav håp og var utrolig motiverende. Etter rådføring med min forhenværende trener fra IK Våg, Perry Bromwell, falt valget på en D3 skole kalt Ursinus College, utenfor Philadelphia i Pennsylvania. Perry var på en måte hele årsaken til at jeg kom meg til USA, så det virket for meg ganske klokt å satse på et opplegg der jeg fikk ham som trener igjen og spille på et nivå der jeg kunne få til noe. Ursinus på sin side hadde ikke lov å gi idrettsstipend, men laget en veldig god “financial aid package” for å ordne den økonomiske biten. Fremtiden så ganske lys ut. Helt til Ursinus valgte å ikke fornye kontrakten til coach Bromwell. Jeg trivdes ikke på Ursinus uten ham, så etter en sesong bestemte jeg meg for å prøve å komme meg bort, men det tok et år til før det ville gå i orden, da de ikke var så fornøyde med det. I mellomtiden trente jeg ekstremt hardt og spilte i en del ligaer og turneringer i Philadelphia, før jeg i 2001 flyttet til Brooklyn, for å spille for LIU Brooklyn Blackbirds (nå kalt Sharks…) i Northeastern Conference.

– Hvordan var det å gå på college i USA?

– Det var ganske surrealistisk, især tiden i Brooklyn. LIU – Brooklyn var en skole som stort sett fant spillere som i utgangspunktet hadde ekstremt potensiale, men som slet akademisk eller var litt røffe rundt kantene. Så jeg passet jo ikke akkurat inn, og i de to årene jeg var med der var jeg den eneste hvite spilleren på laget. Det ble naturligvis slik at man ble testet litt for å se hva man var laget av, og jeg skjønte ganske fort at hvis jeg ikke skulle bli en hakkefugl, så måtte jeg fremstå galere og jobbe hardere enn samtlige av mine lagkamerater. Jeg måtte være han karen du bare ikke kødda med, kompromissløs, knusende og helt uten frykt. Jeg vokste fort inn i den rollen.

– Var det høye forventninger til deg da du dro fra Norge?

– Nei, tvert imot. Det var heller en del mennesker som uttrykket at de ikke trodde jeg ville få spilletid på high school en gang, som mente det var bortkastet å i det hele tatt dra. En av dem var administrativ leder i klubben min tilmed. Det ble naturligvis bare til motivasjon for min del. Jeg var heller ikke veldig opptatt av å øke fallhøyden for min egen del, så jeg snakket ikke så mye om det. Det var jo også før sosiale medier og smarttelefoner, så det var ikke veldig mange som visste om det. Jeg hadde et par kompiser fra basketen lokalt som synes det var veldig stas, men ellers var det ingen som brydde seg egentlig. hvordan var det borti usa? Som sagt, ganske surrealistisk. Jeg dro dit med stjerner i øynene, og et helt annet syn på landet enn det jeg dro hjem med.

Det var så mye lærdom om verden i hele reisen; jeg fikk se deler av samfunnet jeg kun hadde sett på film, og møte mennesker som levde liv som jeg aldri kunne forestilt meg. Særlig årene i New York var spesielle, for jeg hadde tilgang på så mange utrolig bra steder å spille; Rucker, the Hole, W4, Eightball, Brownsville Rec Center, HoopLand, Basketball City, og Gauchos, for å nevne noen. Det ble såpass mye å velge i, der jeg virkelig kunne spille mye, at jeg valte å ikke returnere for laget det siste året. Jeg var ingen stjerne, og jeg så ikke helt at jeg utviklet meg ved å få litt garbage time her og der. Et par dager før hver kamp fikk jeg som regel utlevert det man hadde av motstanderens plays, ofte 10-20 sider med diagrammer som jeg måtte pugge, og da simulere å være motstanderens pointguard mot vårt lags startere dagen før kamp.

Når en da skulle kunne alle bevegelser til alle fem posisjoner, og dirigere noen som ikke har giddet å lese noe som helst, så blir det fort en del suicides. Det var på toppen av egen playbook, med ca 60 plays. Ble litt lei.

– Spilte du med og mot noen NBA-stjerner? Hva husker du best?

– Da jeg valgte å ikke returnere for collegelaget, ble jeg med på et lag som het Harlem Magic Masters, som var et slags lavbudsjett Harlem Globetrotters, og fikk spille blant annet mot Globetrotters, og mot AND1 Mixtape Tour med Half Man Half Amazing (Anthony Heyward), og flere av de tidlige medlemmene, også the Professor. Det var selvsagt mest show, men utrolig moro å få delta på. Så har jeg dekket DaJuan Wagner i nesten en hel kamp under en turnering i Gustin Lake, i Pennsylvania. Aldri før (eller etter) har jeg blitt så til de grader rundspilt på en basketballbane, og dette var i hans siste år av high school. Jeg scoret selv 17, mens jeg fikk 37 poeng rett i fleisen, mesteparten på jumpshots av en kar som de sa ikke kunne skyte bra nok for å klare seg i NBA.

Undringen ble ikke mindre av at jeg fikk beskjed om at jeg hadde spilt bra defense; Wagner snittet på 56 poeng per kamp i den aktuelle turneringen. Det største var nok vinteren 2004, da jeg ble spurt av om jeg kunne komme ukentlig og trene med Junie Sanders som forberedte seg til Nike Battlegrounds King of the World turnering. Jeg tror tanken var at europeiske spillere hadde noen særegenheter som de ville bli kloke på, og jeg var en veldig fysisk spiller, især i forsvar. Så et par timer i uka over fire måneder var det full krig i gymsalen på en skole i Brooklyn. Junie er desidert den beste spilleren jeg har matchet opp mot, det er et under at fyren ikke fant veien til NBA.

Lefty, utmerket skytter, hoppet vel en meter stille, typisk New York handle, og som en tanks under kurven. Ellers var for eksempel Jamaal Tinsley (da på Pacers) fra rett borti nabolaget, og var hjemmom her og der. Edward Smith (også kjent som Booger, Soul in the Hole) var ofte å se i en av parkene jeg pleide spille i Brooklyn. Så han har jeg spilt litt pickup mot, og jeg pleide snike meg inn på St. Joes for å spille pickup da Jameer Nelson var freshman. Siste året i USA skulle jeg være backup for Charles Jones (tidl. Chicago Bulls) på ABA-laget Strong Island Sound, men da skadet jeg meg, og følte veien tilbake ble altfor lang. Så jeg dro hjem.

– Fortsatte du med basket da du kom hjem til Norge?

– Jeg var i USA fra sommeren 1998 frem til før jul 2005, så det ble mildt sagt litt mer enn ett år. Jeg var også innom Brasil for å prøvespille for et par lag der (Rio Telemar, Macaè) uten det store hellet, men absolutt en vakker opplevelse å få se mye av landet, og kjenne litt på det som kunne blitt profftilværelsen. Å komme hjem var antiklimaktisk og tildels surrealistisk det også; jeg hadde jo lyst til å fortsette med basket, men forholdene i Kristiansand lå ikke akkurat til rette for det.

Jeg var skadet, så det var vanskelig å vise fullt ut hva jeg var i stand til med en gang, og så virket det som klubben ikke ønsket å bruke meg og den kompetansen jeg hadde gjennom levd liv og karriere. Så jeg ble mosjonist i BLNO en periode, helt uten noen form for motivasjon eller engasjement. Kort og godt; jeg begynte å hate det. Det er ekstremt vanskelig å akseptere å skulle gå ned i nivå, og akseptere at en ikke selv klarer helt de samme tingene, selv om det var midlertidig. Det var også vanskelig å spille i BLNO, for jeg var vant til at folk forstod spillet på et visst nivå, slik at en gitt handling gir et spesifikt reaksjonsmønster, men her fungerte det ikke slik. Det var grenseløst irriterende.

– Hvilke inntrykk sitter du igjen med etter spill i USA?

– Et eventyr av et liv, eller en thriller, kanskje. Jeg er på en måte veldig glad for at det har gått så bra som det har gått, men samtidig var jo basketkarrieren en slags skuffelse, selv om det var en oppvåkningsprosess. Jeg kan se tilbake nå og anerkjenne at mobbingen, ødeleggende som den var, skapte en drivkraft som gjorde meg fullstendig oppslukt. Jeg hadde aldri kommet så langt om ikke folk hadde vært så sinnssykt kjipe som de var; det er rart å kjenne på. Samtidig er det farlig når en skaper ambisjoner og målsetninger som en ikke når, og føler seg mislykket.

Jeg tror mange kan relatere til dette på mange områder, ikke bare når det gjelder basket. Så må en spørre seg; hadde jeg kommet like langt med positiv feedback og et godt sosialt miljø rundt meg? Så er det den aller viktigste lærdommen jeg fikk; Jeg kom så langt som jeg kom, imot alle odds, fordi jeg valgte å lytte til de som kunne vise meg veien, som hadde vært der selv, som forstod hva kravene var.