Jeg har skrevet flere artikler om det jeg mener er de dårligste kontraktene i NBA. Men det er et emne det synes å aldri mangle på spørsmål og synspunkter rundt. Spesielt når det nærmer seg free agency får jeg flere henvendelser. Mange oppdager at deres favorittlag ikke har mulighet til å gå etter en spiller de kunne ønske seg nettopp fordi de allerede har en såkalt dårlig kontrakt. Og med dårlig kontrakt så mener jeg en lønnsavtale som er altfor dyr ift spillerens evner, spilletid og generelle bidrag på banen. En faktor jeg også regner inn her er hvor mye kontrakten tar av lønnsbudsjettet og dermed kan hindre klubbens fleksibilitet på kort og lang sikt.
Historisk har lengden på kontrakten spilleren underskriver blitt kortet ned ved hver endring av CBA (Collective Bargaining Agreement), altså avtalen som regulerer alt i NBA, deriblant lønnsbetingelser, lengde på kontrakter, cap, rewenue osv. Før 2005 kunne man signere kontrakter med varighet på over 7 år og hvor man da tok en kalkulert risiko på at siste par år av kontrakten ikke ga samme uttelling i sportslig utbytte som de første årene. Man ønsket rett og slett å holde på sine beste spillere
karrieren ut.
I 2005 ble dette endret noe. Maksimal lenge på kontrakten ble satt til 6 år, med 10,5 % økning pr år for spillere med Bird-rights, altså ”egne” spillere og 8,5 % for alle andre. CBA har alltid gitt fordeler for egen-draftede spillere. Maks lønn var hhv 25, 30 og 35 % av salary capen, avhengig av spillerens ansiennitet i NBA.
I 2011 ble det som kjent lock out i NBA, og det tvang seg frem en ny CBA. Selve bakgrunnen og historien rundt hvorfor det ble lock out og hvordan den nye avtalen trådde i kraft er et eget kapittel
jeg ikke tar for meg her. Lengden på kontraktene og den prosentvis økning av lønnen år for år ble også endret i 2011. Nå ble maksimal lengde satt til 5 år, med en 7,5 % økning for spillere med Bird-rights. Det ble også gjort endring i rookie-scale kontraktene. Maksimal lønn for ansiennitet forble uendret. Et poeng her er også at det kun er klubben som innehar en spillers Bird-rights som kan tilby en 5 årskontrakt, andre klubber kan bare tilby 4 år.
I utgangspunktet skulle avtalen vare i 10 år, men det med et mulighet for å hoppe av avtalen etter 5 år. Dette ble gjort etter den nye tv-avtalen i 2016 som la grunnlaget for det lille kaoset som hoppet i cap skapte som igjen førte til disse dårlige kontraktene som jeg straks skal ta for meg. Ny CBA kom istand i 2017 og hadde noen flere endringer, den mest aktuelle her i denne artikkels sammenheng er nok klubbenes mulighet for å gi en spiller en såkalt supermax, eller Designated Veterans Extension. Her har man mulighet til å gi en høyere andel av salary capen til en spesiell spiller, sin stjernespiller, som igjen
gir et voldsomt lønnsløft for denne og skal gi et ekstra insentiv for spilleren til å forbli. Merk at kun en spiller kan gis denne muligheten pr klubb og at det kun kan gis fra klubben som draftet spilleren. Spillere som er blitt tradet i sin karriere kan altså aldri tilbys DVE.
Som nevnt, i 2016 fikk cap en uforholdsmessig stor økning fra de ene året til det andre. Vanligvis får cap en liten økning fra år til år, i størrelsesorden 2-3 M$. Men pga av en ny fremforhandlet TV-avtale kom det en økning i cap på voldsomme $24M. NBAs styre og klubbenes eiere ønsket at denne økningen fordeles over flere år, men spillerforeningen ville ha sin del av kaka med det samme.
Og slik ble det. CBA sier at inntektene inn til ligaen skal fordeles 51 % til spillere og 49 % til eierne pr år. Den sier også at hele spillerpotten på 51 % skal utbetales til spillerne uansett. Om en klubb for eksempel kun bruker 48 % av inntekten ut i fra kontraktfestet lønn, vil de siste 3 % fordeles på hele spillergruppen ved slutten av året. Dette for å hindre eiere i å spekulere i å spare penger i et år man for eksempel tanker ved å bruke et stort antall minimumskontrakter. I NBA er kontraktsåret fra juli til juli.
For å gjøre en lang historie kort, og fordi jeg har forklart denne prosessen i en tidligere artikkel, nevner jeg bare kort at en del GMs i 2016, med nye blanke dollar i lommen og et press på å komme opp til full utbetaling av ny salary cap, forskrev seg på kontrakter med for lang lengde og altfor høy lønn ift til en del spilleres evner. Dette har fått konsekvenser i lang tid fremover. Hvor dårlige disse kontraktene faktisk er fikk vi en demonstrasjon på draftnight. Ingen dårlige kontrakter skiftet eier selv om det var mange lag som dinglet med høye pick, som for eksempel Grizzlies. Det er rett og slett lammende i for lang tid fremover til at selv de mest åpenbare tanke-kandidaten ønsket å ta de, selv for god
kompensasjon.
Dette kan naturligvis endre seg utover sesongen, og hvertfall rundt trade-dealine i februar. Time will show. Med dette som bakteppe vil jeg ta for meg de kontraktene som jeg mener er dårligst i NBA i øyeblikket.
1. Luol Deng – Los Angeles Lakers. 2 år igjen / $37M
Dette er kontrakten det snakkes mest om akkurat nå. Grunnen er selvsagt at Deng som ikke er i planene til Lakers effektivt hindrer laget i å få plass til to max salay-cap kontrakter som igjen er essensielt for å kunne signere LeBron James og Paul George. Hvis man ikke klarer å flytte kontrakten risikerer man at ingen av de ønskede free agents vil komme til LAL på egen hånd, da laget fortsatt er for ungt å uprøvet til å være en contender, noe som hvertfall er en forutsetning for LBJ.
Det finnes regnestykker der ute som gir en mulighet for å strekke kontrakten til Deng ut 11 år, men dette har jeg rett og slett sett på som for usannsynlig, man vil nok heller prøve å friste med ett pick eller to for å løse floken. Sånn sett kan jo Lakers handlinger rundt Deng-kontrakten være en pekepinn på hva LeBron gjør. Følg med på desperate trekk fra Magic Johnsen og Pelinka her.
2. Chandler Parsons – Memphis Grizzlies. 2 år igjen / $49M
Personlig synes jeg dette er den absolutt verste kontrakten som er aktiv i øyeblikket. For det første var det en så varslet katastrofe som overhode mulig, da Parsons ødelagte kne hadde holdt han ute i lange perioder sesong etter sesong. Når han da bare er en skygge av seg selv når han først er spilleklar, sier det alt om hvor lite verdi Memphis får tilbake.
Det var faktisk så ille at han ble spart mot slutten av sesongen fordi selvtilliten var så lav at man heller ønsket å få han helt klar til sesongen 2018/19. Han ble da også aktivt forsøkt flyttet rundt og under draften, men ingen bet på, selv om Grizzlies potensielt kunne friste med 4# picket i årets draft. Kontrakten er også altfor kostbar til å det gir mening å strekke den. En helt klart vanskelig situasjon for Tennessee- klubben som også har slitt med andre skader, bla på point guard Conley.
3. Ryan Anderson – Houston Rockets. 2 år igjen / $42M
Denne kontrakten plasserer jeg i samme gate som Deng-kontrakten, først og fremst dårlig fordi den hindrer fleksibilitet hos Rockets og gjør det til et matematisk mareritt å styrke stallen. Houston ønsker også å lokke til seg LBJ og er så godt som avhengig av å flytte Andersons kontrakt for å ha en mulighet. GM Morey´s kunstykke av en trade med Clippers sist sommer for CP3 var imponerende
uten cap space, denne gangen blir det verre, da begge
stjernespillerne forventer max.
Det kan bli vanskelig nok å beholde Capela, Ariza og Paul, som alle hadde en god sesong. Jeg sliter med å få regnestykkene til å gå opp, men det er her man kommer til å se forskjell på Harvard- utdannede managere og blog-boys fra furet værbitt… Hva Rockets gjør for å skape cap room vil også her gi en pekepinn om retningen klubben tenker å ta.
4. Joakim Noah – New York Knicks. 2 år igjen / $39M
Kontrakten i seg selv er jo håpløs med tanke på hvor lite sportslig Noah kan bidra med nå i bakenden på karrieren, og da han kom i clinch med både trener og front office og ble bedt om å holde seg borte fra både trening og kamper, ble situasjonen uholdbar. Nå var ikke kaoset i Knicks kun Noahs
skyld, men det hjalp ikke på.
I ettertid har all beslutningstaging i klubben blitt gitt til andre og coach Fizdale har blitt ansatt. Om han har Noah i planene vites ikke, men det høres usannsynlig ut. Hvor motivert Noah er er også et spørsmål, for de som har fulgt med han på sosiale medier de siste månendene, kan det virke som om han er
mer opptatt av å være en slags performence artist enn å være i full trening for et comeback på banen. Men synet kan bedra, med nye koster og nye muligheter kan ting forandres. Kontrakten derimot blir det vanskelig å bli kvitt. Den er også for stor til å strekkes med mening. Liten fleksibilitet for klubben og Noah som et uromoment gir han plassen på min liste.
5. Danilo Gallinari – Los Angeles Clippers. 2 år igjen / $44M
Denne kontrakten kan nok føles litt ut av kontekst for noen. Hva med Evan Turner sin kontrakt, spør du kanskje? Omer Asik sin? Tristan Thompson? JR Smith? Alle gode kandidater, selvsagt.
Grunnen til at jeg falt ned på Gallinari var litt som i Parsons sak, verdi kontra bruk. Det er ingen tvil om at italieneren er en god spiller når skadefri og en god locker room guy. Men dette var også en situasjon man kunne se komme lang tid i forveien. Skade etter skade har begrenset Gallinaris bidrag på banen og når en av lagets best betalte spillere ikke spiller, blir kontrakten et mareritt. Fleksibiliteten for klubben blir lav, muligheten til å flytte den fraværende, grunner for å strekke den meningsløs. Derfor blir denne kontrakten i min topp 5-liste i kategorien dårlige.
Danilo G om den lovende fremtiden for europeere i NBA: pic.twitter.com/sI7iuH2XA7
— AltomNBA (@AltomNBA) October 22, 2017
Det er selvsagt flere kontrakter som ikke gjør klubbene noen tjenester rundt omkring og jeg regner med at fans av de ulike klubbene har sitt syn på hva som er verst. Har din klubb en dårlig kontrakt føles den som den verste osv. Dette er likevel min liste ut fra kriteriene som er skissert ovenfor. Det som uansett er helt sikkert er at vi står foran en utrolig spennende free agent periode hvor det er lite penger og
mange spillere med både evner og forhåpninger.
Optimismen i mange klubber er selvsagt størst nå som alle er på null igjen og heldigvis ser det ut som flere hvertfall prøver å forbedre laget for å utfordre suverene GSW.
God sommer til alle NBA-fans og lykke til med offseason til alle. Sesongen 2018/19 blir nok et høydepunkt, tror jeg!
Av Tommy Surland-Hansen